UNIVERSITETET I BERGEN
ETNOLOGI GRUNNFAG
BRO -forbindelse eller forbannelse?
En studie av sosiale endringer i et lokalmiljø
SEMESTEROPPGAVE
ANNE-KARIN MISJE
HØSTEN 1991
INNHOLDSLISTE
¨ PROBLEMSTILLING OG AVGRENSING AV OPPGAVEN
¨ INNLEDNING
¨ MISJE
¨ SOSIALT LIV- 1980
¨ BROFORBINDELSE OG FORANDRING
¨ SOSIALT LIV- 1991
¨ SAMVÆRETS FUNKSJON
¨ AVSLUTNING
¨ LITTERATURLISTE
PROBLEMSTILLING:
Hvordan
kan samfunnsmessige endringer føre til endringer i det uformelle, sosiale
interaksjonsmønsteret i et lokalmiljø?"
OPPGAVELØSNING:
For
å belyse denne problemstillingen, vil jeg beskrive situasjonen på øyen Misje,
før og etter øysamfunnet fikk broforbindelse. Jeg bruker mine egne
observasjoner som kilde, fordi jeg ar tidvis besøkt, og i de senere årene selv
bodd på øyen.
AVGRENSNING:
Oppgaven
konsentrerer seg om tiden fra 1980 til 1991, men jeg går lengre bak i tid for å
gi en liten historisk bakgrunn. Dette fordi det materielle grunnlaget på
øyen har væt med å utforme det sosiale
miljøet.
INNLEDNING
Innen
kulturfagene etnologi og folkloristikk har vi ofte muligheten til å observere
hvordan samfunnsmessige endringer kan gripe inn i, og forandre kulturelle
institusjoner i samfunnet. I denne oppgaven vil jeg vise hvordan jeg selv har
vært vitne til endringer i folks hverdagslige kulturelle liv, som følger av
ytre påvirkninger.
På
midten av 70-tallet, var flere små
øysamfunn truet av avfolkingsspøkelset, og besto nærmest kun av eldre
mennesker. De unge og arbeidsføre dro inn mot byene for å skaffe seg arbeid.
Her
på vestlandet ble det protestert mot denne utviklingen, og ett av kravene folk
reiste for å bedre på situasjonen var at de måtte få bro- og veiforbindelse til
nærmeste større tettsted, eller by. Lokale politikere engasjerte seg og fikk
bro-utbygging opp på dagsorden. Dermed begynte situasjonen å endre seg.
I
de siste 15-20 årene har stadig flere små og store øyer, eller øy-grupper fått broforbindelse.
De kan ha blitt knyttet sammen internt, eller fått veiforbindelse til fastland.
Dette har ført til store endringer i bosettingsmønsteret langs vestkysten. Folk
som tidligere reiste fra hjembygden sin av mangel på arbeid, har nå fått muligheten
til å bo på landet og arbeide i byen eller nærmeste tettsted. Dette gjelder
også ukependlere som tidligere bodde på hybler i byen, og reiste hjem i
helgene.
Kommunenes
satsning på samferdsel for å bedre øyboernes livsvilkår har også hatt en annen
side. Utbygging av distrikts- Norge har vært en sentral politisk målsetning de
siste 10 årene. Markedsføring av hvilke muligheter som finnes på landsbygda,
har tiltrukket seg både offentlige og private virksomheter. Dette har skapt nye
arbeidsplasser i distrikts-Norge, noe som igjen har virket positivt på
tilbakeflyttingen til utkantstrøk. Mange steder har befolkningstallet økt som
følge av bedre veiforbindelser og økte muligheter for pendling. Dermed skulle
jo alt være bra? Det var jo den stadig økende fraflyttingen man ville til livs,
og det har en jo klart.
Likevel;
utviklingen har ført med seg store endringer i folks hverdagslige liv. Eldre
mennesker klager nå paradoksalt nok over at de er blitt mer isolerte etter at
"fremskrittet" kom, enn de noensinne har vært. Hva er det da som har
skjedd? Hva gikk tapt i utbyggingsfasen?
Denne
problemstillingen har jeg gått med i tankene en tid, og jeg føler at dette er
et viktig emne som vi som etnologer burde følge nøye med i.
Jeg har siden
barneårene tilbrakt mye tid på Misje, og etter at mine foreldre flyttet til
øyen i 1985, har jeg til tider bodd hjemme og pendlet til byen. Mye er
forandret fra
da jeg var
barn, og jeg vil i denne oppgaven beskrive en av de tingene som har forandret
seg her, nemlig folks sosiale omgang med hverandre- det sosiale samspillet.
Misje
er en liten øy som ligger 37 kilometer nord-vest for Bergen. Hit kommer man
etter ca. en times kjøring, først inn på Sotra, og deretter nordover mot
Øygarden. Landskapet her er så bart, steinet og forblåst at det kan synes
underlig at folk har kunnet bo og livnære seg her. Mye tyder likevel på at
Øygarden har vært bebodd siden steinalderen, og ennå vet vi ikke med sikkerhet
hvor lenge det har bodd folk på øya Misje.
Misje
er geografisk sett den første øyen i øygruppen Øygarden, men tilhører Fjell
kommune administrativt. Det er en liten øy, knapt 2 km. lang fra sør til nord,
og ca. 1km.bred.
Bebyggelsen
er lagt til østsiden av øyen, hvor det er lé for vær og vind. På vestsiden er
det utmark og beiteområder. Her finnes også litt skog, som en følge av
systematisk utplantning av gran og furu.
Innbyggertallet
er idag 206 personer, men det har vært mye lavere, helt nede i 124 i 1976
(kilde:Fjell Folkeregister). Innbyggerne på Misje har tradisjonelt levd av
fiske,
kombinert
med jordbruk og dyrehold. Enkelte hadde gjerne en gris som de alte opp til jul,
men til hverdags besto kosten ofte av fisk, og da særlig sild, og poteter.
Industrialiseringstanken
fant grobunn også her, og naturlig nok i forbindelse med fisket. En lokal
sardinfabrikk ga arbeid til både menn, kvinner og barn. Senere ble det bygget
en hummerpark, hvor det ble alt opp hummer. Likevel har fisket, og særlig
sesongfiske vært hjørnestenen i de fleste familiers økonomi.
Misje
har tre kaiområder, ett i sør, ett i nord og ett midt på øyen. Her har også
butikken og postkontoret lagt, inntil de ble lagt ned for noen år tilbake. Den
siste butikk bygningen lå nede på den mitterste kaia, og dannet et senter på
øya. I tillegg er der et bedehus på øyen, og til sist skolehuset. Dette blir
tatt i bruk for eksempel ved 17.mai-feiringer o.l.
Alle
disse områdene og bygningene har det til felles at de har fungert som ramme for
sosial kontakt for innbyggerne på øyen. I løpet av de siste 10 årene har flere
viktige hendelser funnet sted, som alle har fått mye å si for det sosiale
samspillet på øyen. Misje fikk bro i 1982. Rutebåten har sluttet å gå innom
øyen, og nærbutikken er nedlagt. Postkontoret er dessuten lagt til Solsvik.
Dette har ført til store endringer i folks interaksjonsmønster.
SOSIALT LIV- 1980
Når
jeg trekker frem akkurat 1980, er det fordi dette tidspunktet kan tjene som et
eksempel på tiden før broen kom. På denne tiden fungerte det sosiale livet på
øyen slik det hadde gjort i generasjoner.
I sin
artikkel "Sosialt samspel i eit lokalmiljø med kjømeisteren som døme"
skildrer Wigdis Espeland hvordan ulike sosiale situasjoner alle har sine koder
for at kommunikasjon mellom de ulike aktørene skal "følge
spillereglene". Disse situasjonene, samtalesituasjonene, deler hun inn i
to grupper; de offisiell samtalesituasjonene og de private. De offisielle
samtalesituasjonene er mer formelle og organiserte, slik som ved gudstjenester
og offisielle møter. De private samtalesituasjonene er mer uformelle, slik som
samvær med familie og venner, eller et møte på butikken (Espeland,1978).
På
Misje har det offisielle, sosiale samværet først og fremst vært knyttet til
skolehuset og bedehuset. Ved kirkelige handlinger som konfirmasjon og
begravelser har innbyggerne i tillegg dratt avsted til kirken på Herdla da øyen
var lagt under Herdla kommune. Senere måtte innbyggerne dra til Blomvåg kirke
for å få begravet sine døde. Begge disse stedene ligger over en times kjøring
med båt, og en kan selv tenke seg hvordan det artet seg når en måtte av gårde i
dårlig vær på høstparten.
Nå
som Misje tilhører Fjell kommune, blir de døde ført til Landro kirke og
begravet der, knapt 6 km. borte. De litt lystigere, formelle samværsituasjonene
foregikk på skolehuset.
Ellers
hadde innbyggerne daglig kontakt med hverandre på uformelt plan. Det kunne være
på arbeidsplassen, på besøk hos hverandre, på butikken og kaia, eller langs
veien.
Når
Wigdis Espeland skiller mellom offisielle og private samtalesituasjoner,
påpeker hun også at det finnes situasjoner i skjæringspunktet mellom disse to
kategoriene. For eksempel vil et møte på butikken mellom venner, være en privat
affære. Samtidig foregår det i et offentlig "rom", ofte med andre
tilstede, slik at de underliggende sosiale "koder" hele tiden er
tilstede. Samtalesituasjonen går fra å være privat til delvis offentlig, men
uten at den blir formell.
Det
betyr ikke at selve situasjonen ikke kan være institusjonalisert. For eksempel
gikk mange av innbyggerne på Misje på butikken til samme tid hver dag, og kunne
dermed forutse hvem de kom til å møte. Uteble noen fra sin daglige handletur,
lurte man på om noe var galt.
Butikken
var et sosialt møtested, og det var satt opp en benk inne i selve lokalet, hvor
det ofte satt eldre menn og utvekslet historier. (Jeg spurte en nabokone
hvorfor det alltid var menn som satt på benken, hvorpå hun tørt svarte at de
vel var de eneste som hadde tid...)
Dette
var gjerne mens de ventet på at rutebåten skulle komme fra byen. Det var dagens
høydepunkt, for med rutebåten kom posten. I tillegg var det jo viktig å følge
med om det kom noen med fergen. Jeg husker at jeg stadig undret meg på hvorfor
det alltid var så mange mennesker på kaien når fergen kom. Det var til tider så
trangt at vi måtte albue oss frem mot kanten av kaien for å komme ombord i
båten. Av ca.20 mennesker skulle kanskje 6-7 stykker av gårde, og kaia var
nærmest like full av folk etter at båten la fra land. Etter at båten dro, gikk
folk tilbake til butikken, eller slo følge hjem til hverandre.
Det
var også vanlig å gå tur sammen på vegen. Da gikk man som oftest i par og
spaserte "Sør på hytto". Navnet kom seg logisk nok av at helt på
sørenden av øyen lå det en hytte. Som barn syntes jeg selvfølgelig at vi aldri
kom noen vei, for vi møtte mange naboer på vegen, stoppet, pratet og gikk
videre. 2-3 minuttet senere traff vi noen nye naboer, og det samme gjentok seg.
En strekning som tar 10 minutter å gå, tok ofte en time på denne måten.
Selve
butikken innbød til at folk skulle prate sammen. Lokalet var delt i to, med en
disk i midten. Kjøpmannen, eller butikkdamene, fant fram alle varene fra hyller
som rakk helt opp til taket. Imens sto kundene på andre siden av disken og
ventet. Ventetiden benyttet de til å slå av en prat.
Hvis
vi sammenligner dette med dagens kolonialer, ser vi at disse er tilrettelagt
for selvbetjening. Alle er travelt opptatt med å finne sine varer, og dermed er
"rommet" for prating innskrenket. I sosialpsykologien har man studert
hvordan omgivelsene våre er med på å regulere i hvilken grad det gis mulighet
for kontakt. Omgivelser som innbyr til samtale kalles her "sociopetal
spaces"(Deaux& Wrightsman,1972.) Inntil slutten av 70-tallet var
forholdene i butikken på Misje så tilrettelagt for sosialt samvær, at man hadde
satt en "snusbakke" framfor benken, slik at mannfolkene ikke engang
behøvde å gå ut for å spytte snus...
BROFORBINDELSE OG FORANDRING
Helt
siden tidlig på 50-tallet har øyboerne fremmet ønske om bro. De ville henge med
i utviklingen og "fremskrittet" som resten av samfunnet gjennomgikk.
Min far fortalte at samferdselskommiteen en gang var på befaring utover øyene.
Da stilte ungene seg opp langs leia med plakater med èn bokstav hver, og formet
setningen: "V I V I L H A B R U !" 30 år senere kom den.
I begynnelsen
nøt beboerne privilegiet å være koblet til fastlandet, uten at øyen selv ble
berørt av trafikk. Men Statens Vegvesen hadde flere planer. Helt nord i
Øygarden ble gradvis flere øyer bundet sammen, og et massivt veianlegg arbeidet
seg nærmere og nærmere i retning Misje. Broen over til Misje kom inn på
sørsiden. En ny bro ble anlagt mellom Misje og Toftøy i nord. Deretter ble en
snorrett vei lagt mellom dem, og den delte Misje i to.
Til
slutt sto hele Øygardsanlegget klart, og snart passerte all trafikk, både gods-
og persontransport som skulle videre utover, i 80 km/t. over Misje. Som en
følge av den nye veiforbindelsen, gikk rutebåt-traséen utenom Misje. Dermed
mistet kaia sin funksjon som samlingssted.
I
de første årene etter broåpningen, flyttet mange småbarnsfamilier ut til øyen.
Mange av de voksne var selv oppvokst på øya, og fikk nå muligheten til å bo på
Misje og jobbe i Bergen eller på Sotra. De fleste dro av sted tidlig om
morningen, og kom tilbake sent på ettermiddagen. De kjørte bil, og stoppet og
handlet på vei hjem på en av butikkene langs veien. Butikken på Misje lå lite
sentralt til, og betjente i hovedsak de som var på øyen på dagtid. Da den ikke
kunne holde tritt med prisnivået i de større butikkene lenger inne, gikk det
som det måtte gå. Innehaverne måtte til sist gi tapt, og butikken ble nedlagt.
Postkontoret
var i en periode det stedet hvor folk kunne møte hverandre til daglig, men det
ble også lagt ned etter noen års drift. Dermed var Misje i den stillingen at
øyen manglet et sentrum. Det fantes ikke lenger noe sted der folk kunne møtes
for
daglig og uformell kontakt. Hvordan er så situasjonen på øyen i dag?
SOSIALT LIV- 1991
Dessverre
har situasjonen etter at broen kom vært den samme. De gangene store deler av
øyens innbyggere kommer sammen, er på skolehuset ved 17.mai, ved St.Hans, eller
i kirken på Landro julaften eller påske. Av disse samtalesituasjonene er det
bare 17.maifeiringen og St.Hansfeiringen som gir rom for uformell prat. 17.mai
fordi man etter prosesjonen samler seg på skoleplassen. Dersom været er bra,
settes det ut benker slik at folk har en mulighet til å slå seg ned og prate
sammen. St.Hans samles folk rundt et bål ved "snuplassen" sør på
øyen. Ved kirkegang er det derimot liten tid for samtale, det blir mest med
hilsing. Likevel er alle disse situasjonene i stor grad organiserte, og mangler
det private aspektet som samtalene langs veien, eller på butikken innbød til.
Noe
som har blitt mer utstrakt, er medlemskap i foreninger og organisasjoner.
Pensjonistforeninger, turnforeninger, idrettsklubber og kor, er blitt mer
populære i de siste årene. På denne måten kan innbyggerne på Misje få dekket
endel sosiale behov.
Likevel,
disse gruppene favner over et større geografisk område, noe som fører til at
mange medlemmer ikke kjenner hverandre. Rent praktiske årsaker, for eksempel
det å ikke ha bil, har for mange eldre satt en stopper for deltakelse, for
eksempel i pensjonistforeningen. Av og til møtes naboer på butikken på Ågotnes,
8 km. Lenger inne. Men det kan gå lang tid mellom hver gang det skjer, og
gjensynsgleden er stor. Noen ganger treffes naboer på bussen på vei til
butikken. Men denne deler de jo med folk fra hele Øygarden, så det blir ikke
helt det samme.
For
mange eldre er det vanskelig å komme seg til butikken, dersom de ikke kan få
skyss av noen. Mange synes også det er forsmedelig å måtte gå og spørre naboer
om skyss til og fra butikken. De tar bussen en vei, men så må de gjerne handle
i en time før det går en buss tilbake.
En
annen ting som har endret seg, er at det i dag er få som går kveldstur langs
veien. Dette kan ved første øyekast virke litt rart. Det å få veiforbindelse
burde ikke virke inn på hvorvidt folk spaserer langs veien om kveldene eller
ikke. For å få svar på dette må vi se litt på hvilke funksjon kveldsturen, og
de andre samtalesituasjonene har hatt for folk.
SAMVÆRETS FUNKSJONER
Det
er ofte slik at en ikke vet hva en har før en har mistet det, eller kanskje
riktigere; erstattet det. Mye tyder på at de funksjonene som den uformelle kontakten
folk hadde med hverandre, er blitt erstattet av andre ting. En av de
funksjonene som møtet i butikken, eller på kaien hadde, var informasjon. Dersom
man ville høre nytt, måtte man oppsøke folk. Etter hvert som folk fikk
fjernsyn, ble imidlertid endel av behovet for nyheter dekket. Men, dersom de
ville vite hvordan det gikk med naboen, måtte de ta seg en tur på veien om
kvelden. Da kunne de få høre om noen var blitt syke, ventet små eller liknende
ting. Etter hvert som det ble mer og mer vanlig å ha telefon, kunne de jo
imidlertid ringe hverandre, noe som kanskje er en del av forklaringen på
hvorfor så få er ute og går på veien om kveldene.
En
annen funksjon som kanskje ikke er så lett å få øye på, er behovet for et
avbrekk i dagliglivets gjøremål. For de litt eldre mennene som tilbrakte noen
timer på benken i butikken, lå det nok mye underholdning i sitte å utveksle
historier. Dette behovet blir nok dekket via andre underholdningskilder, for
eksempel TV. Det er ikke til å komme utenfor at det uformelle samværet har vært
med på å bygge opp en identitetsfølelse som øyboer. I dagligtalen snakkes det
ofte om "Misjeværinger", "Rongeværinger" ( eller
"gnalinger" som ungdommene på Misje ynder å kale dem...) og
"Turøyværinger". Disse navnene gjenspeiler hvordan befolkningen på
øyen så på seg selv som en gruppe som hadde noe til felles, og som skilte dem
fra befolkningen på andre øyer. Det er imidlertid en funksjon som tydligvis
ikke har fått en fullgod erstatning, nemlig behovet fo daglig,
mellommenneskelig kontakt med folk fra øyen. Det å tilhøre et fellesskap, ser
ut til å være viktig. Særlig ser dette ut til å være et følt savn hos de eldre.
En
del forskere har lagt skylden på fjernsyn og moderne hjelpemidler, og mener at
disse regulerer menneskenes adferd. Jeg er enig i dette, men bare inntil et
visst punkt. Mennesket er et sosialt vesen, og kanskje også et
bekvemmelighetsvesen. Vi lar oss lett distrahere av ytre påvirkninger, og
fjernsynet har makt til å styre enhver ned i nærmeste godstol.
Men,
fjernsyn og telefon alene kan ikke erstatte behovet for direkte sosial kontakt.
Av de eldre jeg har vært i kontakt med på Misje, gir de fleste inntrykk av at
fjernsynet er en dårlig erstatning for det å prate sammen med venner ansikt til
ansikt. Problemet er at rammene rundt den sosiale kontakten er borte, slik at
det er vanskelig å finne anledningen til slikt samvær.
AVSLUTNING
Det
kan lett se ut som om det å få bro har satt i gang en rekke negative prosesser i
nærmiljøet her ute. Men det er vel kanskje å ta litt kraftig i å holde broen
ansvarlig for hele samfunnsutviklingen. De fleste er jo også glad for at øyen
til slutt fikk bro. Det har ført med seg en forbedret situasjon rent materielt.
For eksempel er det lettere å komme seg av gårde til sykehus o.l. i en fart,
dersom en trenger det. Den utviklingen som Misje har gjennomgått, er heller
ikke eksepsjonell. I Molde sluttet sambygdinger å snakke sammen etter at de
fikk en undervannstunnel. De hadde tidligere satt og pratet sammen i kantinen
på ferga, og når ferga ikke lenger gikk, var rammen for sosial kontakt borte.
Mange
småsamfunn har gjennomgått liknende endringer idet de har blitt tilknyttet
storsamfunnet. Mye av det gamle særpreget har forsvunnet. Kanskje ville det ha
skjedd uansett? Som kulturforskere har vi et spesielt ansvar for å observere og
påpeke kulturelle forandringer som inntrer i samfunnet rundt oss. Kan vi trekke
noen lærdom av det som skjedde med Misje?
En
ting er å verne om nærmiljøet sitt, en annen ting er å bli mer klar over hvilke
rammer som holder det sosiale miljøet sammen. Dersom man kan erstatte rammene
for den sosiale kontakten, for eksempel med å få oppført et grendahus med kafé
eller lignende, har man et godt utgangspunkt for å bevare nærmiljøet sitt. Jeg
ser i hvert fall at dette er et felt hvor kulturforskere kanskje kan gi litt
tilbake til det samfunnet de lever i, og lever av å studere. For det er nå
engang slik at samfunn og kultur går hånd i hånd.
Deux& Wrightsman.1972. "Social
Psychology in the 80`s".430- 456.
Espeland,
W.1978. "Sosialt samspel i eit lokalmiljø med kjømeisteren som døme".
Unifol 1978. 139- 151.
ANDRE
KILDER:
Fjell
Folkeboksamling
Fjell
Folkeregister
Statens
Vegvesen, Broavdelingen
Samtaler
med naboer om emnet de siste 3 år.